Til minne om Terje Myhre (10. februar 1960 - 14. desember 2009)

Mandag 14. desember på ettermiddagen fant jeg min kristne bror og venn Terje Myhre død i sin leilighet i Austertana.
Her kommer en kort beskrivelse av hva som hendte, og det er også noen minneord om Terje Myhre.

Søndag den 13. desember var jeg og to søsken i troen på vei hjem på kvelden fra Karasjok etter at jeg hadde talt i pinsekirka der. Da jeg satte meg i bilen for å kjøre til Austertana oppdaget at jeg hadde en melding på min mobilsvarer. Det var fra en av søstrene til Terje Myhre som var urolig for ham, og som i omsorg for Terje lurte på om jeg kunne se til Terje og be for ham.

Jeg var hjemme i Austertana først mellom 01 og 02 på natten, og bestemte meg for å dra til Terje samme dag etter jobb for å besøke ham og for å forsikre meg at alt var i orden.
Da min arbeidsdag på skolen var over ved 15.30 tiden, dro jeg først hjem til meg en rask tur for å slippe ut katten som hadde vært inne hele dagen. Så dro jeg innom Bil og Maskin for å kjøpe noe mat, og derfra dro jeg direkte bort til Terjes leilighet. Jeg hadde selv forsøkt å ringe ham tidligere i uka uten svar, og hadde også emailet ham uten å få svar. Man vil jo ikke mase for mye på mennesker, og man vil vise respekt for andres privatliv, men ettersom det viste seg at ingen av mine venner hadde hørt noe fra ham siden midten av uka, og ettersom hans familie hadde hørt av seg til meg, opplevde jeg det riktig å dra dit.

Det lyste i leiligheten, men bilen var nedfrosset på utsiden, og jeg så ingen spor ved døren. En lapp på døren fortalte at "Her bor Terje og Bamse". Bamse var Terjes hund, og da jeg åpnet den ulåste døren, ble jeg møtt av hunden som kom ned trappen som leder opp fra kjellerinngangen og til etasjen over. "Bamse" bjeffet og knurret pliktskyldig advarende, men da ingen Terje kom ned, så den litt lei seg ut og stirret oppover trappen. Jeg ropte på Terje noen ganger, men hørte ikke annen lyd i huset enn at Tv'en stod på, så jeg gikk forbi hunden opp trappen, og ropte igjen på Terje.
Jeg forsøkte i bønn å forberede meg på at hva som helst kunne ha hendt, og konstanterte først at Terje ikke var i stua der Tv'en stod på, eller på kjøkkenet, som begge rom forøvrig var helt ryddige og fine. På bordet i stua stod et glass vann og en kopp te. Det hang gardiner foran et rom, og jeg så at hunden stirret mot det rommet. Jeg antok at det var soverommet, og ropte forsiktig på Terje noen ganger uten å gå inn. Jeg skimtet en person i en seng der inne gjennom gardinåpningen, og gikk inn mens jeg fortsatte å rope forsiktig på Terje.
Personen i sengen var Terje. Han lå på siden med ansiktet mot veggen til venstre for meg (føttene mot meg), så jeg klarte ikke å se hele ansiktet. Jeg tok tak i pleddet på overarmen hans, og forsøkte å riste i ham for å vekke ham, men han var helt stiv, og jeg oppdaget at han hadde kastet opp foran seg. Han var åpenbart død, øynene hans var åpne og så rett frem, men tross det tragiske, midt i dette var det en ro og noe fredfyllt over både Terje og rommet. Jeg så at det var Terje, men han både var der og var ikke der på en måte.

Jeg fikk en visshet om at han var gått hjem til Herren,og ble i løpet av et brøkdelssekund fyllt av ambivalente følelser. Først dypfølt sorg på vegne av familien, spesielt søsteren som hadde ringt meg, samtidig en lettelse over å ha funnet ham, blandet med en en takknemlighet for at han var i himmelen hos Jesus etter en naturlig død, og samtidig en spontan skyldfølelse for ikke å ha vært der før. Det la jeg på Jesus med en gang, han bærer det for oss. Det var tungt å finne Terje død.
Jeg rakk ikke tenke videre, men måtte selvsagt med en gang over til naboleiligheten som lå vegg i vegg for å låne telefon der for å ringe etter ambulanse.
Ambulansesvakten tok i mot all informasjon jeg hadde, og kontaktet legen, og jeg fikk beskjed om å vente i leiligheten. Legen kontaktet så personal på eldresenteret i Austertana under ferden til Austertana, og to personer kom over derfra etter tjue minutter for å se om de kunne gjøre noe. De måtte bare konstantere at Terje var sovnet inn.
Etter ca 45 minutter kom ambulanse med personell og lege, og også de konstanterte dette. Jeg gav all informasjon jeg hadde til legen, og han kontaktet politiet i og med at personen var så ung som han var og dødsfallet måtte undersøkes. Politiet gav legen og ambulansepersonellet beskjed om å vente der til de kom. Selv dro jeg hjem en tur, men legen fikk telefonnummeret mitt og lovte å ringe om de behøvde prate med meg. Etter ca en halv time kom politiet, og legen ringte meg og bad meg komme over igjen. Legen hadde varslet søsteren som hadde ringt meg kvelden før om at Terje var død. Politiet gjorde sine rutineundersøkelser, og fikk alle opplysninger av meg, og de kontaktet så den søsteren av Terje som hadde ringt meg. De ville forklare videre fremgangsmåte med likbil etc.
De spurte under samtalens gang om personen ville prate med meg, og da det ble bekreftet fikk vedkommende og jeg en stund i telefonen sammen der vi gikk igjennom det som var skjedd og vi pratet om Terje en stund. Det var en god samtale som samtidig naturligvis var sterkt preget av det som var skjedd. Jeg opplevde Herrens nærhet under samtalen.

Etter at samtalen var over, kompletterte politiet sin undersøkelse med noen avsluttende spørsmål, og jeg dro hjem. Da var klokken ca 20 på kvelden.

//Jeg vil gjerne avklare dette før jeg går videre: Det gikk rykter om at Terje var falt igjen, og at han hadde begynt å drikke. Hva jeg vet til nå var det bare rykter. Jeg har aldri sett Terje beruset, han var alltid klinkende edru, og i leiligheten hans eksisterte ingen rusmidler. Ingen tomflasker eller annet lignende fanns i huset, og det luktet godt, vasket og rent, og det var veldig ryddig og koselig i leiligheten. På stuebordet stod et glass vann og en kopp te. Ytterklærne hang fint på en knagg, og skoene var plassert ordentlig ved døren. Jeg er helt sikker på at Terje var helt fri fra rus da han gikk og la seg kvelden han sovnet inn. Troligvis var det et hjerteinfark som var årsaken, for Terje hadde problemer med hjertet, og legen fortalte at Terje hadde tatt hjertemedisin. At han kastet opp indikerer også dette.
Terje virket som sagt fredfull der han lå i sengen. Sannsynligvis, slik Terje var, så var han i bønn for andre mennesker før han la seg - og så gikk han rett inn i himmelen til Jesus den natten.//

Jeg traff Terje første gangen da han for et par år siden besøkte vår relativt nystartede menighet i Austertana der jeg var pastor. Jeg fikk et godt inntrykk av Terje som jeg forstod holdt til i Karasjok på Karasjok evangeliesenter. Han vitnet frimodig om sin frelse, og om hva Jesus betyr for ham.
Senere traff jeg Terje noen ganger ved besøk fra evangeliesenteret i Varangerbotn i Nesseby og et ytterligere besøk i menigheten i Austertana.
I høst ringte Terje til meg fra Karasjok, og fortalte at han vurderte å flytte til enten Nesseby eller Tana for å bosette seg. Jeg lovte å forsøke å hjelpe ham med å finne en plass å bo, og forhørte meg om dette, men innen jeg rakk å kontakte ham, etter et par uker, hørte jeg at han han allerede hadde flyttet til Austertana. Han hadde fått leilighet bare noen kilometer fra meg.
Pga jobben som lærer ble det lite tid til å treffes, men på Himmelrikets stevne i Varangerbotn i slutten av september, der han deltok sammen med evangeliesenteret, pratet jeg med ham og han var som vanlig brennende og fyllt av tro og kjærlighet.

Etter å ha møtt hverandre igjen i Austertana misjonsmenighet i begynnelsen av oktober, planla vi å samme måned kjøre en tur til Polmak Aldershjem (seks mil unna) for å synge og spille for de eldre der. Det gjorde vi, sammen med Svanhild Mikalsen og Jarmo Tarkiainen, og jeg la merke til Terjes flotte sangstemme. Han sang med stor glød og kraft, og vitnet for de eldre at han var satt fri fra rus for flere år siden, og at han hørte til Jesus. Hele stunden sammen der, en times tid, var preget av enhet og Jesus i sentum.
Vi pratet litt etterpå før vi dro hjem, og han var oppmuntrende og hyggelig som vanlig. Han kjørte i egen bil ettersom han hadde hund og gitar med seg.

I november spurte jeg Terje Myhre om han kunne komme og lede an i julesangene i en felles RLE-time for 1-4.klasse på skolen noen dager senere. Det var bare ja i hans munn, og han møtte opp med gitar, og sang for barna og fortalte om hvorfor vi feirer jul - hvem som er julegaven fra himmelen.
Det var en fin og herlig time.

I slutten av november deltok Terje igjen på Himmelrikets stevne i Varangerbotn. Han hjalp oss i Himmelriket Austertana med å ta med mat etc i bilen til stevnet, og han både vitnet selv og sang både alene, og sammen med evangeliesenteret under stevnet.

Jeg ønsket både personlig og som pastor å bli bedre kjent med Terje, og hadde planer om å gå ned i arbeidstid som lærer for å få mer tid til pastorsjobben, og ikke minst planla jeg å besøke ham i disse fridagene vi har i desember for å lære å kjenne ham bedre.
Men drøye to uker senere, for ca en uke siden gikk altså Terje hjem til himmelen, og i dag synger han sammen med englene i kor innfor Jesus.
All Terjes sang og musikk, og alle hans ord, fortsetter imidlertid å berøre mennesker i dag også. Sangene og vitnesbyrdene, og minnesbildene av Terjes smilende ansikt, - han hadde et varmt og godt glimt i øyet hver gang man pratet med ham -, vil vi aldri glemme. Man kunne se Jesus i Terje.
Terje er i himmelen nå, og det skal bli godt å treffe han igjen.

Fred være med Terjes minne.

Begravelse finner sted i morgen tirsdag 22. desember 2009 kl 11.00 i Nesseby Kirke.

Malvind Børresen, pastor Himmelriket
email: post@himmelriket.no
Tilbake til forsiden